1som/1het

• en utstilling om science fiction, humanisme, og moderne ensomhet i glass.

Den 30. april åpner S12 Galleri og Verksted dørene for vår nye utstilling som har fått tittelen 1som/1het. I denne ønsker vi å vise arbeider av kunstnere knyttet til S12 som på svært ulik vis benytter faglige ferdigheter og digitale verktøy i møte med abstraksjon, åpne spørsmål og ukjente størrelser. 

Kunst er vitenskap baklengs. Der akademia velger seg et objekt og plukker dette fra hverandre i biter for å studere de enkelte bestanddelene gjør kunst det motsatte. Av en serie fragmenter oppstår en ny helhet. På denne måten skapes ny skjønnhet og nytt bærekraftig innhold.

Vi ønsker i denne utstillingen å synliggjøre kunstnere som både behersker et tradisjonelt håndverk fra en flere tusen år gammel fagdisiplin,  samtidig som de deltar i det visjonære gjennom aktiv interesse for, og anvendelse av nye teknologier.

Samlet problematiserer utstillingen forholdet mellom moderne ensomhet i all vår opparbeidede integritet på en side, og uavklarte fellesskap i nye grensesnitt på en annen.  Kunstverkene hver for seg utforsker hvordan vi som enkeltindivider, og gjennom vår ofte anstrengte individualitet allikevel utgjør en del av en større, utvidet dialog i det stedlige og geografiske, i det erfarte eller emosjonelle og i det fysiske, kroppslige. Alle arbeidene søker enten å påpeke disse forbindelseslinjene, eller å etablere dem.

Hovedutstillere vil være canadiske Timothy Belliveau og islandske Æsa Björk. Begge er tilknyttet S12 Galleri og Verksted på fast basis, og har arbeidet i fellesskap gjennom store deler av den vanskelige Covid-epidemien. Ikke desto mindre er de også svært ulike.

Andre kunstnere som vil være representerte i utstillingen med arbeider fra vår unike samling vil være: Ida Wieth, Verena Schatz, Ingrid Nord og Emma Baker .

Timothy Belliveau

Timothy Belliveau arbeider i sitt kunstneriske virke primært med glass, keramikk og 3D-programvare. Gjennom disse materialene og metodene kombinerer han håndlagede skulpturelle gjenstander med utskrifter, former og gjengivelser laget på datamaskin. 

Som utøver melder han seg inn i den flere tusen år gamle håndverkstradisjonen glassblåsingen representerer, i respekt og beundring for evnen til å skape en skjønnhet som er større enn summen av delene. Silisium og sand blir et beger. Som kunstner bruker han også nye redskaper og etablerer nye formater for å finne mening.

Prosessen er derfor tosidig. Timothy Belliveau arbeider samtidig både med stødig hånd i det tradisjonelle og med utforskende improvisasjon i det helt nye.

This could have been an email

I verkstedet lager han elegante gjenstander som imponerer i seg selv. Vaser man kan ha blomster i, og hvorfor ikke. Elliptiske former i objekter vi kunne ha til pynt. Fargene er særegne og brilliante. For selv å forstå dem bedre, eller for lekens skyld, og for å gi objektene mening utover det rent tiltalende, plasserer han senere disse individuelle kunstverkene i modeller som kan minne om utopiske landskap. Proporsjonene endres plutselig. Snudd på hodet blir den vakre vasen et arkitektonisk element i en futuristisk byplan som sett på film, før i tiden. Vi finner også Timothy Belliveaus møysommelige håndverk og glasskunst gjengitt av ham selv som kunstner i digitalt manipulerte, og letter surrealistiske interiører og hagemotiver som ikke eksisterer og aldri kommer til å eksistere annet enn som et forlokkende foto i et magasin, på instagram, eller i drømmen om et bedre liv for enkelte lettlurte.

Det er som om kunstneren gjennom sitt virke har funnet en kilde til voldsom rikdom som ikke lar seg veksle i dagens valuta, og er som sådan ubrukelig. Kreativiteten blir i dette bildet iscenesatt, og kunstneren uttrykker på et nivå et tap, som i en sorg. Studerer vi kunsthistoriens mange enestående og vidt forskjellige gjenstander vitner de alle om det samme. Vi har evner til å skape som langt overskrider hva vi for det meste får til i våre liv og samfunn, hvor vi ofte feiler og etterlater et felleskap i oppløsning. Samtidig er det et oppmuntrende tankekors at nettopp den solide håndverkstradisjonen glasskunsten representerer blir stående som skyskrapere og bærebjelker i Timothy Belliveaus utopiske byplaner og virtuelle omgivelser. Som om han tar med seg evnen vi besitter som et iboende håp i det fiktive. 

Han lar seg på samme måte inspirere av nostalgisk science fiction, og av stablene med helende krystaller og vakre, polygone bergarter som hoper seg opp i salgsbodene på alternative livsstilsmesser. De er i seg selv flotte og vi knytter forventinger til dem, kanskje ikke så mye i håp om bedre helse over natten, men for å være bruddstykker av en større sammenheng vi ikke alltid forstår.

Med samme åpne iver fordyper Timothy Belliveau seg i mulighetene som nymotens digitale programmer og tredimensjonale utskriftsversjoner tilbyr hans tusenårige fagkompetanse. De klarer så langt ikke å reprodusere det historiske og enestående i håndverket. Maskinen i seg selv kjenner ikke tradisjonen som sin egen. Resultatet har kommet til å bli en teknologisk modifisert og standardisert estetikk vi kjenner som en identitetsmarkør for vår egen tid. Men nye verktøy skaper også ny geometri, nye tegn, og nye former for forståelse. 

Tittelen ‘This could have been an email’ viser til følelsen vi alle har kjent på, og særlig det siste året, av at vi møtes mindre og søker stadig mer innhold på nettet. Denne prosessen stiller spørsmål ved når og hvorfor vi faktisk trenger å være  tilstede fysisk?  Vi kan jobbe hjemmefra, og søke new age velvære virtuelt. I økende grad tilbys vi også å erfare billedkunst uten å oppsøke galleriet. Henvisning til science fiction-forestillinger spinner ut av dette spørsmålet – hvis flere ting blir digitale, hvordan vil verden se ut?

Timothy Belliveau bygger bro mellom historiske og fremtidige kunsttradisjoner på jakt etter sitt eget innhold som arvtaker, formgiver og utforsker.

Selv er han i sitt arbeide inspirert av kunstnere som Virginia Lee Montgomery, Simon Starling og Takeshi Murata.

Det er også nærliggende å sammenlikne ham med Samuel Beckett. I all sin kunst og iboende rikdom fremstår de enkelte, enestående objektene med all sin kunst allikevel etterlatte og ensomme i utviklingen, mens de venter på en ny sammenheng.

Æsa Björk

Æsa Björk er islandsk, men har bodd og arbeidet i Norge siden 1997. I tillegg til å være en av stifterne av, og primus motor gjennom alle år for S12 Galleri og Verksted, har hun gjennom sin karriere også gjort seg bemerket som en egenartet og ettertraktet kunstner. I sin disiplin av glasskunsten er hun uten tvil en av de ledende på verdensbasis. I 2018 vant hun juryens førstepris og hoveutmerkselse i forbindelse med den meget prestisjetunge utstillingen Toyama International Glass Exhibition, i Toyama, Japan. I 2019 deltok  Æsa Björk i gruppeutstillingen Diversity for Peace under den internasjonale kunstbiennalen i Venezia gjennom det kjente Karuizawa New Art Museums arrangement i byen. Fra og med 2020 ble hun innvilget et ti-årig arbeidsstipend fra Norsk Kulturråd. I løpet av høsten 2021 skal hun delta med nytt arbeid i bransjens viktige utstilling Passage @ The Byres, i Skottland, og i skrivende stund planlegger hun også en soloutstilling i Shanghai Museum of Glass, som skal åpnes i 2022. 

Æsa Björk arbeider ofte med store glassobjekter som hun gjerne inkluderer i sammensatte installasjoner. I kombinasjonen mellom glass og videoarbeid har hun i tidligere verk uttrykt ulike måter å erfare tid på, som gjennom hele tilstander i et liv, eller i det kortvarige øyeblikket som kanskje kun etterlater et fnugg av ettertid. Fysiologiske og kliniske studier ligger bak mange av hennes kunstverk. Selv om hennes kunst er av glass, er mennesket hennes viktigste materiale. Gjennom ulike tilnærminger studerer hun vår anatomi for å forstå hvordan vi henger sammen, og hvordan vi er.  I mange arbeider bruker hun seg selv som modell. 

Fractures 

I den berømte britiske kunstneren Damien Hirsts bemerkelsesverdige arbeid Mother and Child (divided) fra 1993, viser superstjernen bokstavelig talt et tverrsnitt av en hel ku og hennes kalv nedlagt i formalin i fire separate akryl og ståltanker. Hvor mye handler dette arbeidet om kua og kalven? 

Æsa Björks sammensatte kunstverk i  serien Fractures, som ble påbegynt i 2017, viser en tredimensjonal scan av en kvinnekropp liggende på kne og gjengitt i glass. Arbeidet i to deler består av en skulptur som viser fragmenter av et skjelett holdt oppe og sammen i et spinkelt rammeverk, og et bilde som minner om et røntgenfoto av den knelende kvinnen. I dette ser vi også en serie linjer som til sammen danner 31 vertikale utsnitt av anatomien.

Hirst og Björk har noe til felles. Både Mother and Child (divided) og Fractures er to tilsynelatende kliniske analyser i montasjer og fremstillinger som vi kunne forvente å finne på et naturhistorisk vitenskapsmuseum, snarere enn i et kunstgalleri. Begge forsøker å se inn i sine objekter. Men der Hirsts studie av kua og kalven i formalin tolkes til å handle om mor og barn relasjoner, gjerne i en katolsk begrepsforståelse, snakker Æsa Björks selvportrett i glass og fragmenter direkte til oss og om oss.

Hva består kunsten hennes i? I bildet ser vi umiddelbart en meningsbærende helhet som er kvinnens kropp. Vi leser denne, som i en utskrift, gjennom alle snittene som skjærer gjennom henne vertikalt og uten hensyn til menneskekroppens kurver og former. I disse feltene blir vi oppmerksom på overgangene, fra en del av kroppen til et annet. Slik er vi satt sammen. Vi er sammensatte. Går vi nærmere finner vi i glassets overflate en myriade av små fragmenter og kryssende linjer som danner polygone strukturer i et nettverk som dekker hele kvinnekroppen. Som om vi så hudcellene hennes på nært hold. Disse tynne, skjøre linjene i overflaten knytter henne sammen i et umulig puslespill. Samtidig danner de riller i glasset som spor etter nervetråder i et spindelvev, som masker i et garn eller som tegninger i et fingeravtrykk. Dette gjør henne annerledes. Som alle, men ikke som andre.

I skulpturen finner vi figurer som forestiller snitt av kroppen, gjennom ryggvirvel og ribben, og som sett i en tomografi. I sin utstilte form fremstår de neste som abstraherte elementer av en større, men fraværende skulptur, og vi blir oppmerksom på det såkalte negative rommet rundt dem. Vi ser etter det som mangler. Et stillas med koblinger av horisontale og vertikale tynne glassrør bærer knoklene og kroppsdelene oppe, som om de står av egen kraft, eller svever i løse luften. Glasstengenes nettverk minner oss om de skjematiske feltene som delte bildet i sektorer. Vi kan også i skulpturen studere de enkelte bestanddelene i hva vi samtidig kjenner som selve kjernen i vår egen helhet. Skjelettet. Glassrørene med sine koblinger, som linjene og feltene i bildet, antar sin egen skjønnhet og formidler en nesten usynlig, men likevel systematisert forgrening av funksjon i mobilitet og støtte. Som om det ikke kunne ha vært skrudd sammen på noen annen måte.

Det er det mesterlige i det skjøre vi beundrer i Æsa Björks kunst. Den knelende kvinnekroppen med sine knokler kunne vært hvem som helst. I kunsten ser vi henne som et menneske. Skulpturen som bildet viser oss hvordan våre enkelte lemmer og bestanddelere griper inn i hverandre og finner støtte gjennom en tilnærmet usynlig dialog bestående av umulige kombinasjoner i grensesnittet mellom kryssende linjer. Slik har vi det også med hverandre, mellom oss. Vi møtes i dette feltet. 

På denne måten nærmer Æsa Björk seg også renessansens humanisme, hvor hun plasserer nettopp oss i fokus for et inngående studium, for i vårt eget bilde å finne en større sannhet. Som Leonardo gjorde.

S12 redaksjon: Skrevet i mai 2021.