Nora Adwan

Nora Adwan er født i 1983 i London, Storbritannia. Etter først å ha studert skulptur begynte hun senere å arbeide med fotografi og digital teknologi. Siden 2012 har hun vært etablert i Bergen og i 2014 tok hun en mastergrad i visuell kunst ved KHiB.

Utformingen av, og innholdet i Nora Adwans kunst er påvirket av hennes personlige tilhørighet i to kulturer. Selv beskriver hun at å leve som en del av den palestinske diaspora, eller folkespredningen,  har kommet til å prege innholdet i hennes arbeid som kunstner, og at denne tilstanden er nedfelt i hennes forfatterskap, kunstproduksjon og tanker om identitet langt utover å påpeke dikotomier, i betydningen motsetninger eller uforenlige forhold. Arbeidet hennes er altså basert på tanker om forflytning, hjemløshet og stedlige vilkår. Samtidig understreker hun at hun møter disse temaene på en rent intuitiv og følelsesmessig måte.

I flere av sine prosjekter og verk er Nora Adwan på samme måten opptatt av kontakt og formidling over avstander og i geografi. Hun skiller mellom hvor vi er og hvor vi hører hjemme, og hun forsøker å bygge bro over disse avstanden gjennom referanser til høyspentmaster, kringkasting, eller menneskelige lenker i en konstant analyse av selve utvekslingen. Formmessig arbeider hun med skulptur, nye medier og teknologi, samt hva hun selv beskriver som i spenningsfeltet mellom digitale og analoge bilder og objekter. Påtagelig i alle hennes arbeider er også hvordan hun iscenesetter de visuelle elementene i søken etter å forene formatet med budskapet. Utover passivt å formidle et allerede definert innhold får hennes valgte teknologi i form av skjermer, paneler, kabler eller høyttalere, sammen med hennes kunstneriske tilvirkede objekter derfor også performative kvaliteter. 

Hun er i sitt arbeide videre opptatt av defragmentering som en kunstnerisk metode, og mener at denne bidrar til å rette søkelyset på flere sentrale temaer hun er opptatt av.

I den følgende beskrivelsen av et av hennes seneste arbeider kan vi se hvordan organiseringen av de narrative komponentene i en kompakt orden søker å aktualisere innholdet.

Shifting Inheritance

I video og tekstarbeidet Shifting Inheritance fra 2020 ser vi en enhet bestående av to sidestilte TV-skjermer øverst, og en noe mindre skjerm midtstilt, like under disse. Verket som formidles via disse individuelle, men allikevel sammensatte, eller også defragmenterte bildene, har en total varighet på 19 minutter og består i følge kunstnerens egen beskrivelse av videosekvenser fra både Norge og Jordan, et ledsagende lydbilde og ikke minst tekst på både arabisk, norsk og engelsk som veksler mellom de ulike skjermene. Innledningsvis i videoen ser vi to landskap med lav sol, hvor det venstre bildet for norske øyne kan minne om et fortrolig sted lokalt, mens bildet på høyre hånd viser et terreng vi erfarer som bølgende og poetisk, men også tilhørende en annen geografi. I skjermbilde under ser vi et kart over Palestina, med Gaza-stripen, Israel og Jordan. Ettersom filmen utvikler seg, trekkes vi sakte innover i kartet.

I de neste bildesekvensene og klippene er vi på venstre side først med som passasjerer i en bil som kjører inn i, og gjennom et tilsynelatende endeløst pukkverk. På høyre hånd ser vi først et kortere klipp hvor jordmasser blir flyttet på i et område nær en større støttemur, og senere klippes vi direkte inn i bilder som viser en gaffeltruck som laster store, industrielle sekker. Bakken brøytes, stein knuses jord transporteres. 

Vi forblir en stund til på pukkverket med sine berg av går grus til venstre, mens vi til høyre nå tas med inn i en olivenoljeproduksjon. Et slakt dukker opp i bildet til venstre. Vi ser langsomt dvelende nærbilder av en flådd dyreskrott som henger fra taket i et lokale som kan være en garasje eller et privat lagerrom. I bildet til høyre skifter vi nå over til å se et dueslag filmet nedenfra en mørk sjakt, oppover mot en åpning mot himmelen, men dekket til av netting. Vi vet samtidig at duene kan komme ut, fly langt, og komme tilbake. Til venstre ser vi nå ribben fra det slaktede dyret, hengende til tørk foran en stor vedstabel.

Det er en stille, men sterk og mettet symbolikk i disse bildene hentet fra sentrale og rituelle handlinger i våre liv som å kjenne jorden under seg, bryte opp, forberede mat, reise, befinne seg i mørket, men med håp om å komme ut og  hjem som duene gjør. 

Ledsagende disse komprimerte og defragmenterte bildene har vi i skjermen under hele tiden fulgt med på vandringen i kartet og sett en personlig historie skrevet over terrenget i korte, sammenfattende utsagn på tre ulike språk; engelsk, arabisk og norsk.  Vi leser om utbruddet av krigen i området i 1967, og hvordan fortellerstemmen som da var 15 måtte flykte for senere å lengte etter å vende tilbake, men møter hinder selv i drømme hvor returbilletten står i fare for å miste sin gyldighet. Femti år har gått siden. 

 I de neste klippene av denne innledningen til Nora Adwans arbeid går alle tre skjermene over til å vise samme bilde av en lettskyet, svak rosa kveldshimmel på vei mot solnedgang. Vi sover ikke godt om nettene, leser vi. 

To hunder dukker opp på skjermene til venstre og høyre. Den første sover på et teppe, men drømmer vondt og klynker. Vi tror kanskje den er i Norge. Den andre ligger på en terrasse og lytter. Kanskje i Jordan. Kanskje den kan høre?

Dette er som nevnt bare innledningen til verket. Det ledsagende lydsporet som er laget av Eva Pfitzenmaier  består først og fremst av opptakslyder fra åstedene som tidvis virker påtrengende nære. Vi blir vekket av en ugle. Senere hører vi motorlyd, noen snakker, vann renner, metall som slamrer og duene flakser med vingene. Ledsagende all denne fortellende lyden ligger gjennom hele sekvensen en jevn, men også nervøs rytme. Etterhvert forstyrres opptakslyden av en lang og urovekkende tone som ikke gir ro. Så faller natten på. Hunden klynker.

Selv sier kunstneren i sin tekst om dette verket at hun er opptatt av de nedarvede traumene foreldre overfører på sine barn og at hun forsøker å finne forbindelser mellom de voksnes erfaringer og barnas mareritt.

Lokal AiR

Gjennom sitt gjesterkunstneropphold på S12 og veiledet av vår verkstedsmester Timothy Belliveau har Nora arbeidet med et prosjekt hvor hun studere ulike former for linser til projeksjon av tilsvarende ulike motiver og objekter. Også i dette arbeidet er hun opptatt av forflytning og avstand, hva som bli borte underveis, og hva som endrer seg langs veien.