Nora Adwan

Gjestekunstner Lokal Air - Artist in Residence Local AiR

Nora Adwan

Nora Adwan er født i 1983 i London, Storbritannia. Etter først å ha studert skulptur begynte hun senere å arbeide med fotografi og digital teknologi. Siden 2012 har hun vært etablert i Bergen og i 2014 tok hun en mastergrad i visuell kunst ved KHiB.

Utformingen av, og innholdet i Nora Adwans kunst er påvirket av hennes personlige tilhørighet i to kulturer. Selv beskriver hun at å leve som en del av den palestinske diaspora, eller folkespredningen,  har kommet til å prege innholdet i hennes arbeid som kunstner, og at denne tilstanden er nedfelt i hennes forfatterskap, kunstproduksjon og tanker om identitet langt utover å påpeke dikotomier, i betydningen motsetninger eller uforenlige forhold. Arbeidet hennes er altså basert på tanker om forflytning, hjemløshet og stedlige vilkår. Samtidig understreker hun at hun møter disse temaene på en rent intuitiv og følelsesmessig måte.

I flere av sine prosjekter og verk er Nora Adwan på samme måten opptatt av kontakt og formidling over avstander og i geografi. Hun skiller mellom hvor vi er og hvor vi hører hjemme, og hun forsøker å bygge bro over disse avstanden gjennom referanser til høyspentmaster, kringkasting, eller menneskelige lenker i en konstant analyse av selve utvekslingen. Formmessig arbeider hun med skulptur, nye medier og teknologi, samt hva hun selv beskriver som i spenningsfeltet mellom digitale og analoge bilder og objekter. Påtagelig i alle hennes arbeider er også hvordan hun iscenesetter de visuelle elementene i søken etter å forene formatet med budskapet. Utover passivt å formidle et allerede definert innhold får hennes valgte teknologi i form av skjermer, paneler, kabler eller høyttalere, sammen med hennes kunstneriske tilvirkede objekter derfor også performative kvaliteter. 

Hun er i sitt arbeide videre opptatt av defragmentering som en kunstnerisk metode, og mener at denne bidrar til å rette søkelyset på flere sentrale temaer hun er opptatt av.

I den følgende beskrivelsen av et av hennes seneste arbeider kan vi se hvordan organiseringen av de narrative komponentene i en kompakt orden søker å aktualisere innholdet.

Shifting Inheritance

I video og tekstarbeidet Shifting Inheritance fra 2020 ser vi en enhet bestående av to sidestilte TV-skjermer øverst, og en noe mindre skjerm midtstilt, like under disse. Verket som formidles via disse individuelle, men allikevel sammensatte, eller også defragmenterte bildene, har en total varighet på 19 minutter og består i følge kunstnerens egen beskrivelse av videosekvenser fra både Norge og Jordan, et ledsagende lydbilde og ikke minst tekst på både arabisk, norsk og engelsk som veksler mellom de ulike skjermene. Innledningsvis i videoen ser vi to landskap med lav sol, hvor det venstre bildet for norske øyne kan minne om et fortrolig sted lokalt, mens bildet på høyre hånd viser et terreng vi erfarer som bølgende og poetisk, men også tilhørende en annen geografi. I skjermbilde under ser vi et kart over Palestina, med Gaza-stripen, Israel og Jordan. Ettersom filmen utvikler seg, trekkes vi sakte innover i kartet.

I de neste bildesekvensene og klippene er vi på venstre side først med som passasjerer i en bil som kjører inn i, og gjennom et tilsynelatende endeløst pukkverk. På høyre hånd ser vi først et kortere klipp hvor jordmasser blir flyttet på i et område nær en større støttemur, og senere klippes vi direkte inn i bilder som viser en gaffeltruck som laster store, industrielle sekker. Bakken brøytes, stein knuses jord transporteres. 

Vi forblir en stund til på pukkverket med sine berg av går grus til venstre, mens vi til høyre nå tas med inn i en olivenoljeproduksjon. Et slakt dukker opp i bildet til venstre. Vi ser langsomt dvelende nærbilder av en flådd dyreskrott som henger fra taket i et lokale som kan være en garasje eller et privat lagerrom. I bildet til høyre skifter vi nå over til å se et dueslag filmet nedenfra en mørk sjakt, oppover mot en åpning mot himmelen, men dekket til av netting. Vi vet samtidig at duene kan komme ut, fly langt, og komme tilbake. Til venstre ser vi nå ribben fra det slaktede dyret, hengende til tørk foran en stor vedstabel.

Det er en stille, men sterk og mettet symbolikk i disse bildene hentet fra sentrale og rituelle handlinger i våre liv som å kjenne jorden under seg, bryte opp, forberede mat, reise, befinne seg i mørket, men med håp om å komme ut og  hjem som duene gjør. 

Ledsagende disse komprimerte og defragmenterte bildene har vi i skjermen under hele tiden fulgt med på vandringen i kartet og sett en personlig historie skrevet over terrenget i korte, sammenfattende utsagn på tre ulike språk; engelsk, arabisk og norsk.  Vi leser om utbruddet av krigen i området i 1967, og hvordan fortellerstemmen som da var 15 måtte flykte for senere å lengte etter å vende tilbake, men møter hinder selv i drømme hvor returbilletten står i fare for å miste sin gyldighet. Femti år har gått siden. 

 

I de neste klippene av denne innledningen til Nora Adwans arbeid går alle tre skjermene over til å vise samme bilde av en lettskyet, svak rosa kveldshimmel på vei mot solnedgang. Vi sover ikke godt om nettene, leser vi. 

To hunder dukker opp på skjermene til venstre og høyre. Den første sover på et teppe, men drømmer vondt og klynker. Vi tror kanskje den er i Norge. Den andre ligger på en terrasse og lytter. Kanskje i Jordan. Kanskje den kan høre?

Dette er som nevnt bare innledningen til verket. Det ledsagende lydsporet som er laget av Eva Pfitzenmaier  består først og fremst av opptakslyder fra åstedene som tidvis virker påtrengende nære. Vi blir vekket av en ugle. Senere hører vi motorlyd, noen snakker, vann renner, metall som slamrer og duene flakser med vingene. Ledsagende all denne fortellende lyden ligger gjennom hele sekvensen en jevn, men også nervøs rytme. Etterhvert forstyrres opptakslyden av en lang og urovekkende tone som ikke gir ro. Så faller natten på. Hunden klynker.

Selv sier kunstneren i sin tekst om dette verket at hun er opptatt av de nedarvede traumene foreldre overfører på sine barn og at hun forsøker å finne forbindelser mellom de voksnes erfaringer og barnas mareritt.

Lokal AiR

Gjennom sitt gjesterkunstneropphold på S12 og veiledet av vår verkstedsmester Timothy Belliveau har Nora arbeidet med et prosjekt hvor hun studere ulike former for linser til projeksjon av tilsvarende ulike motiver og objekter. Også i dette arbeidet er hun opptatt av forflytning og avstand, hva som bli borte underveis, og hva som endrer seg langs veien.

——-

Nora Adwan

 

Nora Adwan was born in 1983 in London, UK. After first having studied sculpture she later started working with photography and  digital technology. Since 2012 she has been established in Bergen and  graduated with a masters degree in visual arts from KHiB in 2014.

 

The forms and subject issues of her practice have been shaped by her personal experience of living within two cultures. She describes how living as part of the Palestinian diaspora has deeply impacted the content of her work as an artist, and is similarly embedded in her writing, art production and thoughts on identity beyond pointing out dichotomies. Her work is thus influenced by geographical contexts, patterns of migration, displacement, and statelessness. At the same time she underlines that she takes an intuitive and emotional stance on these concepts.

 

In several of her projects and artworks Nora Adwan is similarly interested in communication over distances and through landscapes. She distinguishes between where we are and where we belong, and intends to bridge these distances through referencing high voltage poles, broadcasting or humane chains in a constant analysis of the exchange itself.  In terms of form, Nora Adwan works with sculpture, new media and technology, and in the tension between digital and analog images and objects. Noticeable in all her works is how she stages the visual elements so as to unify form and content. More than purely relaying a pre-recorded content, her chosen technology for each work, such as the screens, panels, cables and speakers, along with her artistically crafted objects, therefore also obtain performative qualities. 

 

She is in her work also inspired by defragmentation as an artistic method, and believes that this helps to put several key topics close to heart in perspective.

 

The purpose of the following description of one of her most recent works, is to illustrate precisely how the organization of the narrative components in a compact order seeks to enhance the content.

Shifting Inheritance

In the video and text work Shifting Inheritance from 2020, we encounter a unit consisting of two TV screens placed side by side over a somewhat smaller screen between, and just below them. The complete artwork that is conveyed on these separate, but nonetheless combined, or defragmented screens has a total duration of 19 minutes and consists according to the artist’s own description of video sequences from both Norway and Jordan, an accompanying soundscape, and equally important quotes of text in both Arabic, Norwegian and English that alternates between the various screens. Initially the video shows two landscapes both at sunset, where the left image, for the eyes of a native Norwegian, can remind us of a familiar place locally, while the image on the right shows a terrain we experience as undulating and poetic, but also belonging to a different geography. In the screenshot below we see a map of Palestine, with the Gaza Strip, Israel and Jordan. As the film unfolds, we are slowly drawn inward into the map and its many journeys.

 

In the following cuts and image sequences, we find ourselves on the left side initially as passengers in a car driving into, and through a seemingly endless quarry. On the right hand side, we first see a shorter clip where masses of soil are shifted in an area near a larger retaining wall, and later we are cut directly into images showing a forklift loading large, industrial sacks. Earth is plowed, stones crushed and land transported.

 

We remain even longer at the endless quarry with its piles of gravel on the left, whilst on the right we are now observing the gentle process of olive oil production with it’s sorting, pressing, stirring, filtering and pouring. A slaughtered animal appears to our left. We observe lingering close-up images of a skinned carcass hanging from the ceiling of a room that could possibly be a garage or a private storage room. To our right, we now switch over to see a pigeon loft filmed from below, as being in a dark shaft looking upwards towards the sky through an opening covered by mesh. Meanwhile, we know that pigeons can escape, roam and return. On the left hand screen we now see the ribs of the slaughtered animal, hung out to dry in front of a large pile of wood.

 

There is an unassuming, but yet charged symbolism in these images taken from significant rites in our lives such as feeling the ground beneath our feet, breaking up, preparing food or even killing, traveling, being in the dark, though hoping to get out and return home with messages of peace, as pigeons do.

 

Accompanying these compact, and defragmented images, the screen below has taken us on a journey through the mapped terrain of a personal story spelled out in short, reflective statements in three different languages; English, Arabic and Norwegian.  We read about the outbreak of war in the area in 1967, and how the narrator, who was 15 at the time, had to flee. Longing to return, the refugee encounters endless obstacles, even while dreaming where the return ticket seems in danger of losing its validity. Fifty years have passed since.

 

During the next sequences of these first few minutes of Nora Adwans artwork, all three screens fade into the same image of a slightly overcast, pale pink evening sky towards sunset. We do not sleep so well at night, we read.

 

Two dogs appear on the two top screens. The first one lying on a living room carpet, seemingly asleep and dreaming, but also whining or howling slightly. We believe it to be in Norway. The other is lying on a terrasse, attentive. Possibly in Jordan. Is it listening?

 

This is,  as previously mentioned, only the introduction to the work. The accompanying soundtrack made by Eva Pfitzenmaier consists first and foremost of direct camera sound recordings  from the different locations, and they seem at times intrusively close. We are awakened by an owl. Later we hear engine noises, some people talking, water running, metal slamming and the pigeons fluttering their wings. Accompanying all this narrative soundscape is a consistent but also nervous rhythm throughout the sequence. Eventually, a long, unsettling tone interferes with the recorded ambiance, leaving no peace. Then night falls. The dog cries.

 

The artist herself says in her text about this work that she is concerned with the inherited traumas parents transmit to their children and that she tries to find connections between the adults’ experiences and the children’s nightmares.

 

Lokal AiR

 

Through her residency as a guest artist at S12, and under the supervision of our workshop manager Timothy Belliveau, Nora has worked on a project where she studies different types of lenses for projection of correspondingly different motifs and objects. She is also in this work concerned with movement and distance, what is being transformed along the way, and what gets lost.

Dates:  Mai - 2021
Nora Adwan | S12 Open Access Studio and Gallery