Blood, Body and Lace

Hvilken historie finner vi mellom blanke tårer av blod, stikkende tunger med tagger, forråtnelse og grønn mose over glemte gjenstander, leire, raffinert vev av blonde, kjønn i delikat porselen, og gull?

Kinesiske Liu Xi presenterer i utstillingen Blood, Body and Lace tre enkeltstående kunstverk som i og for seg består av mange individuelle komponenter, men som alle snakker sammen og danner et rom av stemmer. De forteller om fornedrelse, ødeleggelse, bitterhet, og et miljø av hjemlige gjenstander noen har dekket til og vemodig vendt ryggen. De snakker også om selvopprettholdelse, egen skjønnhet, egen vilje, og den intime, opphøyde verdien av vår kropp.

Dette er kunstnerens egen historie, kort fortalt.

Blood, Body and Lace

Liu Xi er feminist, men forteller om en oppvekst i et maoistisk system, og et revolusjonært regime som avskrev feminisme som et overflødig konsept, og en angivelig selvfølge av kommunismen. Huni tolkes gjerne som både tradisjons- og regimekritisk. Ikke desto mindre ligger kunsten hennes i en evne til å beskrive det intime og personlig erfarte.

I verket #WangXinhong tolker hun tragedien til en fiktiv kvinne som heter WangXinhong, men kunne være hvem som helst. Under mannens granskende blikk har hun forsøkt å endre seg, men ikke klart det. Sykdom har ødelagt henne. Livmoren er skadet. Hun har mistet språk, med torner på tungen, og gråter blod. Hun er en mor og bestemor, og generasjoner kvinner bakover som har vokst opp i underlegenhet. Under Confucius. Under Mao. Under menn.

Vi har lest og hørt om uønskede jenter, til overs. Liu har selv kjent på dette og forteller åpenhjertig om en problematisk oppvekst hvor følelsen av mindreverdighet nærmest ble foret henne gjennom morsmelken i frustrerte forhold mellom kvinner gjennom generasjoner.

Det ligger en brechtiansk fremmedgjøringseffekt i dette arbeidet. Kunstneren studerer kvinnen WangXinhong gjennom dekonstruksjon. Kanskje vi også kan spore en uavklart distanse, og sorg i arbeidet #WangXinhong? Samtidig bevares en respekt og forståelse for denne kvinnen – eller alle disse kvinnene hun er – gjennom glassets egen eleganse.

Selv brøt Liu Xi opp, studerte kunst og fant en vei mot selverkjennelse.

21 grønne, gulgrønne og  mosebelagte objekter i en gruppe danner verket 2021. Selv skriver kunstneren at de ordinære gjenstandene i form av krukker, kar og boller representerer følelser og frustrasjoner vi alle har samlet opp og bærer i oss fra vanskene gjennom pandemien. Forråtnelsen danner mose på overflaten. Samtidig er grønt håpets farge. Med tiden lærer vi å leve med våre erfaringer.

Objektene synes alle å være dekket, eller svøpt i et klede. Som for å skjule noe, eller å beskytte dem. Forlatt slik har tekstil og gjenstand blitt et hele, med et nytt innhold bakover i tid og fremover. Som en historie ingen lenger gjenkjenner som sin egen. Tildekket.

De 21 porselensarbeidene i serien som heter Our God is Great kan vekke poetiske assosiasjoner til koraller, konkylier, orkideer eller liljer i porselen, men er også formet som kvinnelige kjønnsorganer, alle glasert i gull. Alle er individuelle, åpne, lukkede, levende. I selve leiren, før brenning, som om det var i selve huden, har Liu Xi preget inn håndlagede, kostbare, kniplinger.

En lang prosess har ledet en generasjon kvinner som Liu Xi regner seg som en del av, mot å kunne verdsette seg selv. Ikke bare gjenerobrer hun synsfeltet som mannens blikk har okkupert,  og språket han har brukt for å beskrive henne. Fritt står hun nå til å forlate områder hun før har vært fanget. Og med egen rikdom kan hun nå smykke seg.

Liu Xi

Liu Xi ble født i 1986 i Shandong-provinsen, nord i Kina. Etter at hun ble uteksaminert fra skulpturavdelingen ved Central Academy of Fine Arts i Beijing, flyttet hun til Shanghai og etablerte eget studio der.

I de siste årene har Liu Xi deltatt i utstillinger i Ecuador, Hongkong, India, Indonesia, Portugal, Spania, Sør-Korea, og Taiwan, ved siden av å ha en rekke soloutstillinger hjemme i Kina. Hun har vunnet en lang serie med priser og utmerkelser, og er kjøpe inn av en lang rekke institusjoner i ulike land.

I Norge deltok hun i en gruppeutstilling på galleri S.E., i Bergen i 2017. Blood, body and lace blir hennes første soloutstilling i Norge.

Liu Xi er kunstner i en lang kunsthåndverktradisjon. Keramikkfaget er gammelt og tynget av tradisjon. Kunsten og håndverket må læres med ydmyk tålmodighet og flid. Den dag i dag er det et aktet og opprettholdt mål for unge orientalske kunstnere å følge tettest mulig i sine mestres fotspor, som for å holde fast ved en uavbrutt linje, bestående av menn, bakover i tid. I kunsten fant allikevel Liu måter å forme sitt eget, klare bilde. Gjennom enkelte utfordrende grep, gester og eksponeringer brøt hun ut av hegemoniet.

Lius mønstre og former er hentet fra hverdagen, kvinnekroppen, erotikken og hjemmet. Enkelte av hennes figurer fra tidligere produksjoner kan minne om vridde vaskekluter, angstknuter, sensuelt sammenfiltret sengetøy eller kjønnslepper, dørmatter og falliske symboler.

Gjennom utformingen og i bearbeidelsen av materialene tilfører hun disse blottlagte og samtidig trivielle, ofte rå eller også grove motivene en skjønnet som gjør dem dyrebare. Slik holder hun sine egne, som så mange andre kvinners historiske miljøer og referanser opp mot lyset. I dette ser, og forstår vi hva hennes verden består av, og hvor verdifull den er.

Enkelte av arbeidene hennes har utfordret samfunnsmoralen. I 2013 preget hun bokstavelig talt sitt eget navn inn i porselensarbeidene i serien It takes time.  Dette er en tabubelagt handling som høylytt hevder at arbeidet er hennes, og ikke læremesterens eller den lange tradisjonens! I denne gesten kan vi også lese en annen mening. Liu Xi skaper med sitt navnestempel sin egen merkevare. Ingenting i hennes kunstneriske virke tilsier ellers at hun ønsker å selge sine arbeider som designervare eller luksusartikler. Ikke desto mindre plasserer hun med sin signatur sine gjenstander inn i en modernitet og en økonomisk relasjon. Hun verdsetter seg selv, høyt. Gjennom seg selv som selvstendig forteller og formgiver trer hun også på denne måten ut av den stigmatiserende offerrollen.

I 2018/19 utløste hun også kraftige reaksjoner når hun for første gang monterte en serie av 52 abstraherte skjell, eller konkylieformede objekter med en klar likhet til kvinnelige kjønnsorgan, i sort porselen på galleriveggen i utstillingsprosjektet Our God is Great. Anvendelsen av den sorte fargen gav assosiasjoner til kalligrafisk blekk fra nok en mannsdominert tradisjon hun derved tar til seg, og legemliggjør som sin egen intimitet.

Som hos de fleste kunstnere er arbeidene hennes også gjenstand for stadig utforsking og fornyelse som gjerne følger hennes egen personlige utvikling. I utstillingen Blood, body and lace, møter vi Our God serien på nytt, men nå har kunstneren og kvinnen  gått steget videre fra å gjenerobre blekket fra mannen, mot å kle seg selv i fyrstens farge. I utstillingens andre arbeider ser vi også hvordan Liu Xi stadig vender tilbake til sin historie, og kvinnene før henne, med ny forståelse og vedvarende solidaritet.

Kurator er Bjørn Inge Follevaag

Utstillingen er  støttet av stiftelsen Fritt Ord.

S12 redaksjon: Skrevet i august 2021.