Evighet

«Et samfunn forblir aldri ungt, selv mens det opplever sin beste tid ser vi avfall og forfall i dets etterlatenskaper……Dets institusjoner kan ikke viske bort sporene av forfallet…»

F. Nietzsche

Evigheten er framfor alt en biologisk tilstand. Den knyttes til menneskets behov for overlevelse og kontinuitet, men projisert på – og speilet i andre deler av vår sosiale forestillingsevne.  I det stille påvirker den nesten alt vi omgir oss med, som en vesentlig del av menneskelig subjektivitet. Tanken på å eldes, at noe eller noen blir gamle, svekkes og forsvinner, skaper en grenseløs sorg i sjelen. Det blir for voldsomt for oss å akseptere at kroppen vår er forbigående, midlertidig og endelig.  Derfor selger produktene fra plastisk kirurgi og kosmetisk industri så godt.

Yoel Díaz Vázquez stiller i sine nye verk spørsmål nettopp ved evighetsbegrepets absurde ambisjon og menneskets tåpelige utopiske evighetslengsel. Vi har beveget oss fra en biologisk til en politisk uendelighet og skapt bobler vi vet før eller siden må briste.

Alt som uendelig gjentar seg er dømt til å bli en anakronisme. Det bærer sin egen undergang i seg. Veien inn i mørket er ikke mindre virkelig enn den som leder mot lyset.

Serien Flesh består av kunstige kjøttstykker, manipulert og fargeretusjert for å skape inntrykk av å være evig bevart i transparente rektangler av glass. Videoinstallasjonen Make-up spiller på den kosmetiske behandlingen familier gjerne gir sine avdøde før begravelsen. Begge deler parodier på menneskets fåfengte forsøk på å fjerne tidens uunngåelige spor.

Flesh og Make-up bærer i seg symbolske referanser til det paradoks som ligger implisitt i pragmatismen samtidsmennesket møter spørsmålet om evighet med.  Fremmedgjort fra sin personlige historie, uten ide om hva framtiden vil bringe, flyter denne kjøttskapningen i en boble av evig nåtid.  Med et inderlig behov for å gi tiden substans har man, dessverre, avvist nytteverdien i vekstsyklusenes vedvarende og gjentatte regenerering.

Yoel Díaz inviterer oss til å betrakte evigheten, konservativ og anti-dialektisk som den er, som ett av våre mest rotfestede kulturelle feilgrep noensinne. *

Juan Carlos Betancourt

Berlin, 4 Februar 2009.

* Oversatt fra engelsk av Bjørn Follevaag